foreløpig representerer nonischemic dilatert kardiomyopati (NICM) den ledende årsaken til avansert hjertesvikt, regnskap for > 50% av alle hjertetransplantasjon prosedyrer. Vi foreslår at når vi sammenligner pasienter med iskemisk hjertesvikt (IHF), Viser pasienter Med Nicm en gunstigere klinisk respons på celleterapi, noe som gir en potensiell ny lovende behandlingsmetode for denne pasientpopulasjonen.Kronisk hjertesvikt representerer en av de viktigste helseproblemene over hele verden. Selv om overlevelse etter diagnose av hjertesvikt har forbedret, forblir total dødelighet høy.1 i de siste årene har flere nye tilnærminger til hjertesvikt blitt testet i kliniske studier, med celleterapi som representerer en av potensielt mer lovende behandlingsmodaliteter.de fleste kliniske studier av celleterapi ved kronisk hjertesvikt har fokusert på PASIENTER med IHF. I denne kohorten viste tidlige studier kliniske fordeler og en forbedring i venstre ventrikulær funksjon etter celleterapi, men etterfølgende større studier klarte ikke å bekrefte disse funnene. Videre fant en nylig meta-analyse av 38 randomiserte kontrollerte STUDIER I IHF bare lavkvalitets bevis på at behandling med benmarg-avledede celler reduserer dødelighet og forbedrer VENSTRE ventrikulær ejeksjonsfraksjon (LVEF).2 selv om årsakene til de inkonsekvente resultatene forblir dårlig definert, kan de delvis forklares av det faktum at til tross for de potensielle gunstige effektene på myokardiet, påvirker celleterapi ikke utviklingen av aterosklerose, noe som kan begrense den kliniske effekten av denne tilnærmingen hos PASIENTER med IHF.I løpet av det siste tiåret HAR NICM blitt den ledende årsaken til avansert hjertesvikt, som står for > 50% av alle hjertetransplantasjoner.1 disse trendene indikerer at PASIENTER med NICM kan representere den største subpopulasjonen av hjertesviktpasienter med et spesielt behov for alternative behandlingsmodaliteter, inkludert celleterapi. Sykdomsprogresjonen i NICM antas å skyldes samspillet mellom spesifikke sarkomere og cytoskeletale proteiner. I tillegg til endringer i myocytter, viser pasienter med NICM også defekt vaskularisering og nedsatt vaskulogenese og angiogenese.3 imidlertid, sammenlignet med PASIENTER MED IHF, viser pasienter med NICM signifikant mindre mengde myokardisk arrdannelse med mindre transmural involvering.4 nyere bevis tyder på at den underliggende sykdomsprosessen hos PASIENTER med NICM kan være reversibel, med ≈25% av pasientene med NICM med nylig oppstått hjertesvikt har et relativt godartet kurs med spontan gjenoppretting av venstre ventrikulær funksjon.5 VIDERE ER DE epikardiale koronarbeinene i NICM normale, og det eneste målet for celleterapi er myokarddysfunksjon, noe som kan representere en viktig underliggende mekanisme for forskjellene i klinisk respons på celleterapi hos pasienter med IHF og NICM.til dags dato har kliniske studier som undersøker effekten av celleterapi i NICM vært relativt knappe. I motsetning til studiene hos PASIENTER MED IHF har resultatene av disse studiene imidlertid vært konsekvent positive, uavhengig av valg av studieendepunkter, celletyper og modi for cellelevering (Tabell).

EN AV de første studiene var TOPCARE-DCM-studien (Transplantation of Progenitor Cells and Functional Regeneration Enhancement Pilot Trial Trial in Patients with Nonischemic Dilatert Kardiomyopati), 6 hvor intrakoronær infusjon av benmarg-avledede celler ble utført hos 33 pasienter med NICM. På 3 måneder var det en forbedring av regional veggbevegelse av målområdet, ledsaget av en økning I LVEF. I samsvar med disse funnene ble serumnivåene av nt-proBNP (N-terminal pro-B-type natriuretisk peptid) signifikant redusert i løpet av det første året etter behandling. ABCD-studien (Autologous Bone Marrow Cells in Dilatated Cardiomyopathy)7 inkluderte 85 pasienter med NICM randomisert til hver behandlingsarm, som fikk ikke-selekterte benmarg-avledede celler via koronar sinus, eller kontrollarm, behandlet med medisinsk behandling. I løpet av gjennomsnittlig oppfølgingstid på 28 måneder var DET en signifikant forbedring I LVEF i behandlingsarmen, med samtidig reduksjon i endesystoliske volumer. Lignende resultater ble funnet i EN STUDIE i SLUTTSTADIET NICM8 hvor 22 pasienter tilfeldig gjennomgikk enten g-CSF (granulocyte-colony stimulating factor) administrasjon eller g-CSF stimulering etterfulgt av intrakoronær infusjon av benmarg-avledede celler. 1 måned etter behandling viste pasienter som fikk stamcelleinfusjoner forbedringer I LVEF, maksimalt oksygenforbruk, new York Heart Association funksjonsklasse og livskvalitet.basert På de oppmuntrende resultatene fra pilotforsøkene har vår gruppe utført den første prospektive, randomiserte, åpne studien som undersøker langsiktige effekter av celleterapi hos pasienter med NICM.9 Vi inkluderte 110 pasienter som ble tilfeldig fordelt i stamcellegruppen (n=55) eller kontrollgruppen (n=55). I stamcellegruppen ble cd34+ – celler i perifert blod mobilisert AV G-CSF, samlet via aferese og injisert i koronararterien som forsynte målmokard-segmenter. Ved 5 år var stamcelleterapi assosiert med en økning I LVEF, en økning i 6-minutters gangavstand og en reduksjon I NT-proBNP. Fordi i denne studien var responsen på intrakoronær CD34 + celleterapi avhengig av graden av myokardcelleretensjon, utførte vi en oppfølgingsstudie som undersøkte om forbedring av celleretensjonsrater ved bruk av transendokardial injeksjon resulterer i overlegen klinisk forbedring.10 av 40 PASIENTER MED NICM, 20 ble randomisert til å motta intrakoronær injeksjon, og 20 fikk TRANSENDOKARDIAL CD34 + celleterapi. ETTER 6 måneder ble LVEF forbedret i begge gruppene, men forbedringen var mer fremtredende i transendokardialgruppen. Det samme mønsteret ble observert for 6-minutters gange test avstand og NT-proBNP.

i en nyere, randomisert, placebokontrollert studie med en kombinasjon AV G-CSF og intrakoronær celleterapi med 60 PASIENTER MED NICM (REGENERATE-DCM ),11 fant de en signifikant forbedring i hjertefunksjon, symptomer og biokjemiske parametere 3 måneder etter celleterapi. Til slutt,i EN POSEIDON-DCM-studie (Perkutan Stem Cell Injection Delivery Effects on Neomyogenesis in Dilatert Kardiomyopati), 12 forfatterne gjennomførte en randomisert sammenligning av autologe versus allogene benmarg-avledede mesenkymale celler hos 37 pasienter med NICM. LVEF økte i begge grupper, og forbedringen var mer fremtredende med allogen celleterapi. Det samme gjaldt for endringer i treningskapasitet og livskvalitet, noe som tyder på at allogen celleterapi kan gi en ny mulighet til å øke styrken av celleterapi i NICM.

Samlet viser resultatene av disse studiene at sammenlignet med PASIENTER MED IHF, er graden av behandlingseffekt med celleterapi I NICM mer uttalt og kan vedvare lenger. I motsetning til denne hypotesen viste resultatene av Ixmyelocel-T-studien en signifikant forbedring 12 måneder etter celleterapi hos PASIENTER med IHF, men ikke MED NICM.13 men selv om det ikke var signifikant sammenlignet med kontrollgruppen, viste pasienter med NICM en absolutt reduksjon I New York Heart Association-klassen og økning i treningskapasitet etter celleterapi, som var sammenlignbar med endringene hos pasienter med IHF. Dette førte forfatterne til å konkludere med at potensialet for å vurdere fordelene med IXMYELOCEL-T i NICM-gruppen kan ha vært begrenset på grunn av de betydelige forbedringene i kontrollgruppen.Selv om disse funnene er mindre voluminøse enn DATAENE I IHF, tyder disse funnene på at celleterapi kan representere en potensielt gunstig behandlingsmodalitet i NICM, og at fremtidige større studier på feltet bør fokusere mer på denne subpopulasjonen av pasienter med kronisk hjertesvikt. Interessant nok har nyere studier I NICM også vist at celleterapi kan påvirke diastoliske egenskaper14 og føre til forbedret høyre ventrikulær funksjon.15 Samlet sett tyder disse dataene på at en behandlingseffekt av celleterapi i NICM kan nå utover den eneste endringen I LVEF, som gjentatte ganger har blitt utspurt som et gyldig sluttpunkt i stamcellestudier. For å bedre forstå virkningen av celleterapi I NICM, bør flere kombinerte endepunkter analyseres i fremtiden.til Tross for utfordringene ser det ut til at celleterapi gir en lovende behandlingsstrategi for en voksende befolkning av PASIENTER med NICM som for tiden står overfor relativt begrensede terapeutiske alternativer. Resultatene av pågående og fremtidige kliniske studier vil gi mer innsikt i mekanismene for sykdomsprogresjon og bedre definere hvorvidt effekten av celleterapi I NICM kan forsterkes ytterligere ved bruk av mer potente stamcelletyper eller repeterende doseringsstrategier.

Fotnoter