Articles

[Hepatitt hos hunder; en gjennomgang]

som med de fleste leversykdommer er symptomene på hepatitt hos hunder nesten alltid spesifikke: hundene spiser mindre, er apatiske, noen ganger har polyuri/polydipsi, og noen ganger har diare. Hepatoencefalopati og ascites forekommer bare med disse symptomene i svært avanserte stadier av kronisk hepatitt. Bare en del av hundene har gulsott. På grunn av disse spesifikke symptomene blir diagnosen hepatitt ofte ikke tatt i betraktning, selv om tilstedeværelsen av leversykdom lett kan oppdages ved å måle plasmakonsentrasjoner av alkalisk fosfatase og gallsyrer, hvorav en eller begge er forhøyet. Diagnosen er bekreftet ved histologisk undersøkelse av en leverbiopsiprøve. De vanligste former for hepatitt er ikke-spesifikk reaktiv hepatitt, akutt hepatitt og kronisk hepatitt. Ikke-spesifikk reaktiv hepatitt er en reaksjon mot endotoksin som følge av sepsis eller økt gastrointestinal absorpsjon. Behandling er rettet mot den primære prosessen. Leptospirose forårsaker også ikke-spesifikk reaktiv hepatitt, men da er nyreinsuffisiens den mest fremtredende funksjonen. Diagnosen stilles ikke på grunnlag av en leverbiopsi, men på grunnlag av økte IgM-titre mot Leptospira. Umiddelbar behandling med antibiotika og infusjoner ved første tegn (gulsott og uremi) kan redde dyrets liv. Akutt hepatitt kan utvikle seg som følge av infeksjon, toksiner eller leverhypoksi. Det er ingen spesifikk behandling, men tilstrekkelig utvinning skjer ofte med støttende behandling. Kortikosteroider er kontraindisert. Kronisk hepatitt, som kan føre til skrumplever, er den vanligste formen for hepatitt. Det er en autoimmun inflammatorisk reaksjon som vanligvis skyldes en virusinfeksjon, men noen ganger ved forgiftning (forgiftning). Lang behandling med prednisolon eller azathioprin er vanligvis vellykket, men tidlig anerkjennelse av sykdommen øker sannsynligheten for suksess. I dag kan kronisk hepatitt på GRUNN av hepatisk kobberakkumulering i Beddlington terrier detekteres VED DNA-tester. Slike tester gjør det mulig å skille mellom bærere og ikke-bærere. Berørte dyr kan holdes symptomfrie ved livslang behandling med sinkglukonat eller penicillamin.