Hei der,

jeg har vært med kjæresten min i litt over 4 år – vi møtte i utlandet, så, etter år eller så, flyttet vi tilbake til landet mitt, og han fant en jobb og noen venner her.Vårt forhold, derimot, begynte å gå nedoverbakke; Vi har felles interesser-bortsett fra at han er sosial og liker å gå ut, mens jeg er og ikke gjør det… men han er veldig praktisk, jordnær og karriere og penger er viktig for ham, mens jeg er en typisk drømmer: Jeg kunne ikke bry meg mindre om karriere og penger, jeg vil gjøre det som gjør meg glad – både på fritiden og profesjonelt-og jeg vil ikke bli møtt med økonomiske og byråkratiske problemer veldig enkelt dag… Jeg sier ikke at en tilnærming er bedre eller verre, at den andre, jeg sier bare at vi er forskjellige og vi vil ha forskjellige ting.Vi argumenterer mye, Og mens jeg er altfor tålmodig og forsiktig med det jeg sier, blir kjæresten min veldig aggressiv og overveldende. Aggressiv som i å skyve sin mening inn i ansiktet mitt, ikke la meg snakke, ikke lytte til poenget mitt og ikke ta hensyn til dem…så, noen timer senere, når han roer seg, virker han som om ingenting har skjedd…Andre gang vi er ok, han fungerer som han fortsatt elsker meg og vil ha meg, han gjør planer med meg, men vi gjør ikke ‘romantiske ting’ og ikke snakke om våre tanker og følelser mye…

Og nå som du har en ide om mitt pågående forhold… Jeg har møtt denne fyren på en lang helg med venner om et år siden, og vi ‘zinged’. Vi er veldig like, han er også rolig, innadvendt, men veldig omsorgsfull. Vi gjør hverandre føler spesiell og godt om oss selv. Vi melding hverandre, vi snakker noen ganger, men vi ikke presse den. Jeg vet at han liker meg, og jeg vet at han vet at jeg liker ham, men vi sier det ikke…fordi jeg har en kjæreste, og jeg ønsker ikke å skade ham, og mens han vet problemene vi har, den andre fyren respekterer det.

Men jeg kan ikke slutte å tenke på ham. Først trodde jeg det var forelsket eller noe jeg følte fordi kjæresten min og jeg hadde problemer, men likevel tenker jeg på ham,og når jeg ser ham, er det som…jeg er bare glad. Jeg tror jeg er (faller) forelsket i ham.

likevel har kjæresten min og jeg vært sammen så lenge, og vi har vært gjennom så mye…han er en slags urolig person, og jeg har prøvd å hjelpe ham, og han har også støttet meg gjennom mange, selv dårlige beslutninger. Det føles ganske urettferdig selv å bare ha følelser for noen andre og tenker på å være sammen med noen andre…

hva i helvete skal jeg gjøre?