Abstract

Bakgrunn og objektiverforskalte, ustabile sakrale frakturer er alvorlige skader som resulterer i betydelig sykelighet og funksjonelle følger. Flere forfattere rapporterer nevrologiske underskudd, blære, tarm og seksuell dysfunksjon, samt gjenværende smerte og dårlig selvrapportert helse, kort og mellomlang sikt oppfølgingsstudier. Det er imidlertid mangel på informasjon om langsiktige funksjonelle utfall etter disse skadene, og heller ikke om det oppstår endringer i funksjonell status mange år etter den første skaden. Målet med denne studien var å vurdere langtidsutfall hos pasienter etter fordrevne sakrale frakturer i et 10-års perspektiv, med fokus på dysfunksjoner relatert til bekkentrauma og sakral fraktur. Ved å sammenligne de langsiktige resultatene med resultatene på mellomlang sikt, kan endringer over tid vurderes for å få mer informasjon om utviklingen av disse relativt uvanlige skader. I tillegg ønsket vi å vurdere det langsiktige funksjonelle utfallet hos pasienter med en sjelden undergruppe av sakrale frakturer, nemlig traumatiske lumbosakrale dissosiasjonsskader. Den nåværende studien inkluderte to kliniske serier, en prospektiv (papers 1-3) og en retrospektiv (paper 4). Studien ble gjennomført Ved Oslo Universitetssykehus-Ullevaal (OUSU), hvor alle pasienter med fordrevne, ustabile sakrale frakturer ble prospektivt registrert mellom 1996 og 2001 (papers 1-3). I løpet av denne perioden ble 39 pasienter registrert; alle gjennomgikk operativ behandling VED OUS-U, med påfølgende utskrivning til et rehabiliteringsanlegg På Sunnaas Sykehus for de fleste pasientene. Tö et al fulgte 32 av de 39 pasientene, og publiserte resultatene av funksjonelt utfall i en 1-års oppfølging. I den foreliggende studien var 28 av de 32 pasientene tilgjengelige for en 10-års oppfølging. Pasienter med traumatisk Lumbosakral Dissosiasjon (TLSD), som utgjør materialet I Paper – IV, ble i ettertid identifisert fra Bekkenfrakturregisteret Ved Ortopedisk avdeling, OUS-U, mellom 1997 og 2006. Av 21 kvalifiserte pasienter var 15 tilgjengelige for oppfølging, gjennomsnittlig syv år etter skade. Syv ble behandlet operativt og åtte ble behandlet ikke-operativt. Alle pasientene ble undersøkt og følgende data ble samlet inn: Nevrologisk funksjon i nedre ekstremiteter og perineum (ASIA), blærefunksjon (uroflowmetry, resturinmåling og intervju), tarmfunksjon (intervju), seksuell funksjon (intervju og IIEF spørreskjema hos menn), smerte (VAS), ambulasjon (intervju og observasjon), ADL og tilbake til arbeid/sysselsettingsstatus (intervju) og pasientrapportert helse (SF-36). I tillegg gjennomgikk alle pasientene radiologisk vurdering med konvensjonelle røntgenbilder og CT av nedre lumbale ryggrad og bekken. Resultatpapers 1-3: Alle unntatt en pasient hadde nevrologiske underskudd, men bare to var rullestolbrukere. De mest berørte dermatomene var L5 Og S1. Ingen signifikante endringer i nevrologisk funksjon ble observert over tid. Nitten av 28 hadde patologisk urinfunksjon, med en signifikant forverring notert i 11 siden 1-års oppfølging. Åtte pasienter rapporterte tarmdysfunksjon og 12 hadde problemer forbundet med seksuelle aktiviteter; ingen av disse parameterne ble signifikant endret fra forrige oppfølging. Radiografisk vurdering viste at alle sakrale frakturer var forenet, med restforskyvning (RD) i den bakre bekkenringen ≥ 10 mm hos 16 pasienter. Innsnevring av en eller flere sakrale nevrale rotforamen ble observert i 26 og postforaminal benaktig inngrep Av l5-nerven hos 22 pasienter. Innsnevring av sakral foramina, samt postforaminal impingement/ benaktig inngrep Av l5 nerve korrelert signifikant med nevrologiske underskudd. Ingen signifikante korrelasjoner ble funnet mellom radiologiske funn og smerte. SF-36-skårene blant disse pasientene var generelt lavere enn normalskår (norsk befolkning), uten signifikante endringer fra 1-års oppfølging. DE 10-årige sf-36-skårene viste signifikante korrelasjoner med smerte, seksuell og tarmdysfunksjon, men ikke med nevrologiske underskudd eller urindysfunksjon. Papir 4: Bare to av 15 pasienter hadde normal nevrologisk funksjon, og begge ble behandlet ikke-operativt. I de resterende 13 pasientene med nevrologiske underskudd hadde en pasient som ble behandlet ikke-operativt ingen nevrologiske symptomer i utgangspunktet, men utviklet sekundære motoriske og sensoriske underskudd bilateralt Fra L5-S4. Radiologisk undersøkelse viste massiv callusdannelse rundt bruddstedet i øvre ende av sakrummet, med en markert innsnevring av sentralkanalen På S2-nivået. Elleve hadde patologisk urinfunksjon, fem rapporterte tarmdysfunksjon og 10 rapporterte begrensninger i seksuell funksjon, hvorav syv klaget over smerte under samleie. Alle unntatt en pasient rapporterte smerter ved oppfølging, med de fleste som hadde lumbosakral smerte kombinert med radikulær smerte. Alle sakrale frakturer ble helbredet med kyphotisk vinkling over frakturen. I fire tilfeller var det en økning i kyphos sammenlignet med innledende røntgenbilder. PASIENTER med TLSD hadde signifikant lavere sf-36 score enn den normale populasjonen. Konklusjon i denne langsiktige oppfølgingsstudien fant vi at pasienter med fordrevne sakrale frakturer hadde betydelig sykelighet og funksjonshemninger. Vi fant høye nivåer av nevrologiske underskudd, uten signifikante endringer over tid, noe som tyder på at nevrologiske underskudd ved første presentasjon kan være permanent hvis det fortsatt er tilstede ett år etter skade. Problemer med urogenitale funksjoner var vanlige funn; med urin dysfunksjon som viste en signifikant forverring over tid, og høy forekomst av seksuelle dysfunksjoner ble rapportert. I tillegg pasientenrapportert helse var betydelig lavere enn normer, uten endringer over tid, og med en signifikant korrelasjon med smerte. Disse resultatene innebærer at det er behov for et spesielt fokus på disse funnene i rehabiliteringsperioden, med lengre oppfølgingsperiode og en tverrfaglig tilnærming på tvers av spesialiteter. Patologiske radiografiske funn var vanlige, inkludert restforskyvning i den bakre bekkenringen som ikke korrelerte med lumbosakral smerte.