«det er en juli 1999 artikkel i et magasin kalt «The Director» som er en publikasjon for fagfolk i the mortuary biz. Som Sue venn snakker om å ha jobbet med Dylans mor for et par år før hjelpe henne ordne hennes sønn Dylan kremasjon. Sue har sagt selv At Dylan ikke har noe minnested å besøke. Hans venner har sagt at han ble kremert. Nå er det enda mer ubestridelig bevis på at han ble kremert. «den 20. April 1999 så jeg tv-en i vantro mens de tragiske hendelsene utspilte seg på Columbine High School. Min vantro ble til tristhet da Jeg lærte At John Tomlin, en gutt fra min kirke, Foothills Bible Church, døde i biblioteket den dagen. Neste morgen, min vantro og tristhet slått til skrekk da jeg så navnet «Dylan Klebold» flash over min tv-skjerm.

jeg jobbet i Flere år Med Sue Klebold På Arapahoe Community College. Inntil nylig Var Sue på Mortuary Science Program Advisory Committee og sørget for at programmet fungerte under Retningslinjene I Americans with Disabilities Act. Mitt hjerte brøt For Sue fordi jeg visste at Hun var en god person og en god mor, og at hennes liv aldri ville bli det samme igjen.

Sue kontaktet meg for å be om min hjelp i å arrangere kremasjon og privat minnegudstjeneste for sønnen. Jeg ringte John Horan av Horan & McConaty Funeral Service, Denver, Colorado, og sammen lagde vi begravelsesarrangementer for Dylan Klebold. Det var veldig viktig for Meg at jeg umiddelbart fortalte Sue at jeg var der for å elske henne og trøste henne, og at jeg ikke satt i dommen over henne. Som Sue og hennes familie snakket og fortalte historier om sin sønn og bror, fikk jeg muligheten til å høre Om den omsorgsfulle, kjærlige Siden Av Dylan som de fleste aldri vil høre om.»

—

torsdag 22. April ringte Tom Klebold Og ba om hjelp. Skal jeg gjøre en begravelse for sønnen hans? Det skulle være en privat, hemmelig affære, med noen betrodde venner. Mediesirkuset hadde begynt, Og Tom, på de beste dagene, er en privatperson. ved ankomst til begravelsesbyrået møtte Jeg Tom Klebold og Hans andre sønn Byron. Vi var formelle med hverandre, men han var takknemlig for min tilstedeværelse. I et rom hvor Dylans kropp var i en kiste, møtte jeg sin mor, Sue. Hun kom inn i armene mine og hulket og ristet. Jeg holdt henne, men kunne ikke føle noe, da jeg var nummen av overbelastning. Dylan lå i kisten omgitt Av Beanie Babies.

en familie advokat kom. Lang tid venner kom; ett par var fra min kirke. Toms søster og svoger var de eneste andre familiemedlemmene. Da jeg gikk inn i det utrolig spenningsfylte rommet, visste jeg at tjenesten jeg hadde forberedt ikke var hensiktsmessig. Jeg sa, » La oss bare sitte og snakke en stund. Hvem vil begynne?»En familie hoppet inn og snakket om Hvor mye De elsket Dylan. En annen sa hvilke gode foreldre Klebolds var. Familien fra min kirke fortalte hvor flott Det var å ha Dylan i huset deres og hvordan han kjempet med sin sønn. Ingenting ga mening. Da Sa Dylans far Tom: «Hvem i helvete ga en pistol til min sønn ? Alt vi har i huset er EN BB pistol for å skyte hakkespetter. Vi er mot våpen.»Susan sa,» Hvordan kunne han være antisemittisk? Han er halvt Jødisk som jeg Er Alle Jødiske.»Så det gikk for en halv time eller mer. Til slutt var det på tide å gjøre liturgi, lese skriften, tilby bønner og gi en kort preken om foreldrenes kjærlighet, som er like trofast Som Guds kjærlighet.